Engler i historien

En engel er en gammel tro, ofte en del av kristne troer m.m., og defineres som en åndelig skapning overlegen mennesker i kraft og intelligens. Engler er vanligvis beskrevet som velvillige og utrustet med visdom og kunnskap om jordiske henSanzio,_Raffaello_-_Putti_(Madonna_Sistina)_-_1512-1513delser, men ikke ufeilbarlige; de strever med hverandre, og Gud må fungere som en diplomat dem i mellom. De fleste av dem tjener enten som mellomledd mellom himmel og jord, eller som verger. De er utdannet innen feltet “englelæren” innen det teologiske felt. I kristen forskning er ordet “engel” brukt for å referere til en inspirasjon fra Gud. Bruken av begrepet har blitt utvidet til å referere til kunstneriske skildringer av vesener, og det er også brukt i overført betydning for å referere til budbringere og bud, og til folk som har mye godhet, renhet, uselviskhet, intelligens og/eller skjønnhet.

Engler er nevnt i forbindelse med sine åndelige oppdrag; som for eksempel, “… engel som har forløst…”, “tolk”, “… engelen som gjorde ødeleggelse…”, “… paktens engel…” og “engelens nærvær”.

I kunst er engler vanligvis avbildet med form som ligner menneskelige vesener av ekstraordinær skjønnhet. De er ofte identifisert ved hjelp av symboler av fuglevinger, glorier og lys.

Senere kristne arvet jødisk forståelse av engler, som i sin tur kan ha blitt delvis arvet fra egypterne. I den tidlige fasen, det kristne begrepet “engel” definerte engelen som en budbringer fra Gud. Senere kom identifisering av enkeltengler: Gabriel, Michael, Raphael, Uriel. Så, i løpet av litt mer enn to hundre år kom bildet av engler med bestemte egenskaper både i teologi og i kunsten.

Ifølge St. Augustine er ordet engel kun navnet på deres okkupasjon, ikke på deres natur. Hvis du leter etter deres natur, er ‘ånd’ et mer riktig begrep. Thomas Rosica sier, “Engler er svært viktig fordi de gir folk en overbevisning om at Gud er mer direkte involvert i deres liv».